Har Amanda mistet grepet?!

Årets Amanda-nominasjoner er offentliggjort, til manges store overraskelse og forundring. Kanskje ikke så rart… La oss starte med kategorien ’beste kvinnelige skuespiller’… Her er fattige og triste to (!) nominerte listet opp. Den ene er et ungt, nytt friskt pust av en skuespiller i sjarmerende og gode Helene Bergsholm fra den like friske og unorske filmen ”Få meg på, for faen”. Kjempepositivt for både henne selv, for slike dristige rollekarakterer som den hun spiller, samt også for henne som kvinnelig norsk skuespiller. Gratulerer!

Den andre nominerte er svenskenes nye yndling og nå Hollywood-stjerneskudd Noomi Rapace. Hun spiller særegent, stødig og veldig dedikert i rollen som den plagede Anna i den forstyrrende ”Babycall”. Et lite men likevel interessant punkt med henne; hun er svensk! Hva sier dette videre om norske voksne kvinnelige skuespillere? Trolig kanskje ingenting egentlig, men det kan også være et sørgelig varsel om to ting; enten at ingen norsk kvinnelige voksne skuespillere ”fortjener” å bli nominert i denne kategorien, eller så varsler det noe mye mer sannsynlig, nemlig at det er stor mangel på slike hovedroller innen norsk film.

At vår egen store filmpris i Amanda derfor kanskje ikke har flere å velge imellom, ja ikke en gang har ”giddet” å slenge på et tredje navn i gruppa, kan ikke tolkes på noen som helst annen måte enn direkte tragisk, spesielt med tanke på at det er fire mannlige nominerte. Det er et så tydelig sykdomstegn og bilde på norsk film at dette må tas på alvor og til etterretning. Se selv på dagens Hollywood, hvor store kvinnelig hovedroller nå virkelig det siste året har kommet frem, blant annet i nevnte Noomi Rapace som spiller hovedrollen i storfilmen ”Prometheus”. Noen som tør å ta i et tak for norske kvinnelige hovedroller fra nå av?!

Når det gjelder de nominerte for den visstnok gjeveste prisen i ”best film”, er verken ”Hodejegerne” eller ”Oslo, 31. august” å se. Førstnevnte er årets desidert største norske kommersielle publikumssuksess, i tillegg en ganske så god en også, sett med kritiske øyne. Om ikke Nesbøs bok-filmatisering er ”dyp” eller ”tung” nok, så må i hvert fall sistnevnte film sies å være nettopp dette. Likevel er altså ingen av disse to på hver sin måte meget vellykkede filmene nominerte. Hva skal dette si oss?!

De fire filmene som faktisk ER nominert til ’beste film’ er da alle gode og stødige nok, for all del! Dette hjelper likevel lite når ”Hodejegerne” og ”Oslo, 31.august” på mange måter er bedre enn disse. Det er videre nærliggende å tro at disse fire nominerte er et resultat av denne Amanda-juryens valg, selvsagt, det er vel derfor man har en jurye. Men, man kan da også begynne å lure på hva som er poenget med en slik smal og liten jury som ledes av Jan Eggum (!), og som makter å overse to av årets desidert mest veldreide filmer på denne måten!

Eggum har selv uttalt at han har store problemer med Hollywood-film, noe som burde direkte diskvalifisere ham fra å lede Amanda-juryen spør du meg. Ikke fordi en ikke kan være kritisk til mye av søppelet som kommer fra statene, men fordi det uansett blir som å banne i kirken… Ikke rart genresterke og kommersielle «Hodejegerne» ikke nådde opp! Videre blir det derfor overtydelig at han har ledet juryen til å overse denne og heller oppmuntre til de mer alternative filmene som «Pushwagner» og «Få meg på, for faen», to filmer som forresten er totalt forglemmelige sett i forhold til nevnte «Hodejegerne» og spesielt «Oslo, 31.august»!

Norge og norsk films overseelse og tramping på god, velfungerende genrefilm er dessuten like kjent og vanlig som den norske tristesse-arven innen filmhistorien. Det er derfor ekstra sørgelig at ikke ”Hodejegerne” her er blitt funnet god nok som ’beste film’. Dette er rett og slett et norsk filmatisk kommersielt stort tilbakeskritt! Programleder Ingrid Bolsø Berdal, som selv har vunnet Amanda for sin fantastiske innsats i den like fantastisk kommersielt vellykkede genrefilmen ”Fritt Vilt” må vel tenke sitt rundt dette…!

’Beste film’-kategorien heter forresten ”beste norske kinofilm”, noe som er enda latterligere sett med ”Hodejegerne”s øyne, da denne ble sett av mer enn nærmest alle de fire nominerte filmene til sammen på kino!

Om argumenter for nominasjonslisten skulle være å få et størst mulig mangfold av filmer inn i nominasjonene, ja så virker også dette litt rart og korttenkt. Dette kan i så fall minne mye om debatten rundt det å få inn flere kvinnelige ledere, regissører, manusforfattere og lignende inn i norsk film. Om den ene eller den andre kandidaten er BEDRE enn den kvinnelige, ja skal man da uansett velge den beste kvinnen fordi hun er kvinne, eller skal man velge den beste kandidaten, selv om det er en mann? Slik blir det også med filmene; skal man nominere de faktisk beste, viktigste og vellykkede filmene, eller skal man få inn og prioritere mangfold og bredde? Dette kan selvsagt diskuteres og argumenteres for begge veier, men i Amanda-pris sammenheng må det vel være et hovedmål og anliggende ikke å overgår så sterke kandidater som ”Hodejegerne” og ”Oslo, 31.august”, uansett andre interesser i de andre filmene?!

Filmen ”Pushwagner” er da en i aller høyeste grad både god, underholdende og frisk film. At denne hadde havnet i kategorien ”beste regi” hadde ingen hevet øyebrynene over, men når den har blitt plassert i ”beste kinofilm” så skurrer det mye. ”Pushwagner” er nemlig en dokumentarfilm, den blir også i dette tilfellet fort en type film og dokumentar for spesielt interesserte, ikke en stor kommersiell film. Og hva ser vi i de nominerte for nettopp ’beste dokumentar’, nei i hvert fall ikke ”Pushwagner”! Denne filmen er heller ikke en av fjorårets største kinofilmer sett i forhold til publikumsbesøkstall. Hvorfor har den da havnet under ’beste norske kinofilm’?!

Når årets nominasjonsliste så kokes ned til et resultat av en liten juryes meninger og avgjørelser, ja så overgås både folkets, kritikeres, samt bransjefolks generelle enstemmige oppfattelse av disse (to) manglende filmenes kvaliteter, og da mister Amanda-prisen mye av respekten og meningen. Er det norsk film det er noe galt med? Er det virkelig ikke mer enn to interessante og verdige kandidater til ’beste kvinnelige skuespiller’, eller er det bare Amanda og hennes jury som har mistet grepet?!