Tanker rundt filmkritikk

Filmkritikk og filmanmelderi er en forholdsvis lang tradisjon, sett det forholdsvis nye filmmediet i betraktning. Forskjellige former for mer eller mindre saklig kritikk har forekommet innenfor all type kultur siden mennesket kom til, og slik er det bare naturlig at dette også ble overført på filmmediet da dette kom for drøye hundre år siden.

I dag overøses vi av både profesjonelle filmkritikere og av amatørers ytringer rundt film. Kjente fora som nett- og papiraviser, blogger og andre arenaer på nettet, er alle verktøy til dette. Filmanmelderens egne områder, tidligere forbeholdt kun ham, er altså slik utvidet og overført til også privatpersoner da internett har gitt oss utallige muligheter i ytringsfrihetens navn og ærend.

Selv om i utgangspunktet hvem som helst kan skrive sine bedømmelser av film på flere måter og steder, er det fremdeles folk som til daglig arbeider med dette spesifikt. I utgangspunktet trenger man selvsagt ikke utdannelse for å ytre sine meninger om film, men en filmfaglig utdannelse vil likevel gi både mer erfaring, både med å se, skrive og formulere seg om film, samt det å kunne filmteori utover det kommersielle og allmenne kjente.

 

Det er ingen fasit for hvordan man skriver en filmanmeldelse eller liknende tekster om en bestemt film. Følgende ville det vel føles mest naturlig å innta en både ærlig subjektiv og fornuftig objektiv holdning til en bedømmelse av filmen. Særlig en filmanmelder som skriver for et større publikum, som følgende er svært variert i smak og meninger, vil gjerne slik i møtekomme ”alle” typer mennesker. Anmelderen skal videre på et bredest mulig grunnlag og holdning anbefale eller ikke anbefale filmen.

På den annen side kan en slik type filmanmeldelse oppfattes som både intetsigende, uspesifikk og i verste fall direkte feig. Om anmelderen rett og slett hater en bestemt skuespiller, synes musikken suger eller at handlingen er latterlig kjedelig, ja hvorfor skal han da ikke bare kunne si dette rett ut? Spørsmål rundt anmelderposisjonen vil slik bli aktuell; skal han ta høyde for og bry seg om at andre enn ham har helt annen smak, eller skal han drite i dette? Hva med å innta den ”feige” mellomposisjonen? Også underholdningsfaktoren i en anmeldelse kan bli kraftig farget av hvordan man legger opp anmeldelsen da egne subjektive meninger kan oppfattes som egosentriske, forutinntatt, mindre reflekterende og åpen. Om en anmelder så kjører sitt eget løp og sier rett ut hva han mener, hva er så vitsen med en anmeldelse, en anmeldelse som liksom skal leses av andre, andre mennesker som likevel kanskje ikke kommer til å synes det samme om filmen som anmelderen uansett?!

Dermed er vi igjen tilbake til starten; at en anmeldelse derfor bør ha en sunn, god og underholdende blanding av både dette subjektive, det faglige og objektive i bedømmelsen av filmen. Kjører man enten den ene eller den andre stilen, kan man risikere å få så ørene flagrer av alle de tusen hjemmesittende filmanmelderne, enten man blir kritisert for at anmeldelsen er for lite spesifikk og grundig, eller at den er for subjektiv og irriterende egosentrisk.

Det er nemlig ikke til å stikke under en stol at enkelte dessverre kan ha problemer med å skjønne anmeldelser og videre ha vankeligheter med å la være å ta seg nær av en eventuell klar subjektiv filmanmeldelse. Det samme gjelder om terningkastet på en film ikke samsvarer med ens egen mening om filmen. Uttallige nettsteder og filmfora florerer av både tidvis hissige, kranglete, frekke og i verste fall usaklige diskusjoner rundt film. Mye av dette skyldes at enkeltpersoner har tatt seg nær av en filmanmelder som med denne subjektive skrivemåten kanskje har skrevet rett ut at filmen suger, at den ikke er annet enn skvip, eller at den er latterlig klisjétynget. Smak og behag er dessverre alt for ofte grunnen til slike uenigheter, uten at dette egentlig sier så mye om filmen i seg selv, dens kvaliteter, eller hvem som har mest ”rett” i det de skriver om filmen.

Som filmanmelder ”lærer” man i det minste (forhåpentligvis) å se filmen fra flere sider, dens kvaliteter utover ens egen smak, samt at man kan ha et enormt stort filmbibliotek i hodet å sammenlikne med. Dette innebærer filmer av alle slag, noe den jevne norske kinogjenger vanligvis ikke har av liknende referanserammer. For å si dette på en annen måte; har man mekket på bil hele livet sitt, ja så har man rett og slett et bedre og bredere grunnlag for å uttale seg om bil. Dette betyr ikke at ens egen smak er det mest «riktige», innenfor smak og behag-feltet, men det betyr at man blant annet har bedre forutsetninger for å uttale seg om alt annet rundt bil (film), altså utover sin egen subjektive smak.

Det er trolig dette mange lar være å tenke på i all sin blinde provokasjon og sinne over å ha fått slaktet smaken sin på den nyeste Hollywood-blockbusteren eller den nye filmen med favorittskuespilleren, av en filmanmelder.