Skrekkfilmen på 80-tallet – realismen fra helvetet.

Etter nylig å ha sett filmer som The Boogeyman fra 1980 og The Slumber Party Massacre I+II (1982 +1989) må det sies at enkelte interessante aspekter rundt slasherfilmen ble vekket til live igjen. Genrens mange svakheter og særegenheter fra 80-tallet slår nemlig mot oss som både utrolig lattervekkende og morsomme, i dag.

Tar vi The Slumber Pary Massacre som eksempel, ser vi fort at denne filmen er et fascinerende skue, på flere måter. La oss starte med at regissøren og manusforfatteren er noe så sjeldent som to kvinner. Regissør var Amy Holden Jones, mens feminist Rita Mae Brown skrev manus. De to representerte slik noe svært uvanlig innenfor slasherfilm-tradisjonen. Denne overveldende mannsdominerte filmgenren, og også hele bransjen forøvrig, har i stor grad et høyt seksuelt fokus på kvinnelige karakterer og blodige drapsmetoder. Nå skal det da sies at denne filmen var ment som en parodi på slasherfilmen, selv om den ble filmet som en tradisjonell genrefilm. Humoren er derfor ekstra påfallende i dette eksempelet, og selv om ironien ikke er like tydelig som i andre mer tradisjonelle parodier, er det fascinerende hvor lik den er nettopp andre ”seriøse” slasherfilmer.

 

Mye av det som kan sies å være sjarmerende, morsomt og lattervekkende med disse filmene er jo tidens, altså 80-tallets, og filmenes store innslag av naivitet, dumhet og enkelhet både blant karakter, manus og handling. Personlig slutter jeg aldri å fascineres av denne «dumheten», altså det lave nivået av realistisk tankegang og handlekraft hos både hovedpersoner og morder. Hvorfor skriker alltid ofrene, slik at morderen hører dem, i stedet for å løpe bort? Hvorfor i himmelens navn stivner jentene til stein, i stedet for å kaste seg over nærmeste kniv eller balltre? Hvor er overlevelsesinstinktet?! Bortsett fra ’the final girl’ sin sterke handlekraft og overlevelseslyst, er det få andre av jentene som viser tegn til å ville noe annet enn å bli kuttet opp med kniv og hagesaks! Eller hva med det klassiske ’nå skal jeg skremme deg’-humoren blant de involverte karakterene?! Hadde en kamerat eller en venninne kommet bak meg og skremt meg mens en morder sirklet rundt huset mitt, hadde jeg klubbet dem ned ved første anledning! Makan til frekkhet!

Den filmatiske realismen i disse filmene er jo strengt tatt fullstendig på trynet. Om ytterdøren plutselig står åpen, ja da lukkes den bare igjen, for slikt er jo helt normalt! Vinduer, skapdører, kjellerdører likeså, de kan jo ha gått opp av seg selv må vite! Katter har det ofte med å lukke seg selv inn i et skap, for slik å skrikende hoppe frem når den vettskremte jenta skal utforske de mystiske lydene!

I dag ser man fremdeles at folk i skrekkfilmer og slashere er mindre intelligente, men poenget er at man i dag i det minste klarer å skjule eller dekke mer over dette, og på en forholdsvis bedre realistisk måte. Dermed slipper vi heldigvis i like stor grad å sitte og irritere oss over ulogiskheter, stokk dumme blondiner og kåte skolegutter som kun tenker på pupper døgnet rundt.

Filmatisk realisme innen slasherfilmen har altså heldigvis kommet seg et stort steg videre, og godt er det. De uttallige slasherfilmene som hadde sin storhetstid på 80-tallet, med Halloween (1978) og Fredag den 13ende (1980) som store bautaer og forbilder, blir slik i dag som både morsomme, interessante og fascinerende juveler av noen filmer i skrekkfilmhistorien. At man i dag ler og rister oppgitt på hodet av filmene, mer enn at vi grøsser og virkelig synes de er skumle, illustrerer jo dette godt. Et lite problem dukker kanskje dermed også opp for oss som ser slik film i dag. Er vi blitt for blaserte, hardhudede og kresne i vårt møte med skrekk- og slasherfilmer? Klisjéene vil bli enda vanskeligere å unngå etter som tiden går, joda selvsagt, men blir det snart også da ingenting igjen å bli skremt av, uten at det vil oppleves som oppbrukt og ’sett det før’? Hvem har evnen til å fornye denne subgenren, og hva vil det nye bli? Går man tilbake til det originale, eller får vi i fremtiden se noe helt nytt?

Man er selvsagt mye mer erfaren rundt slike typer filmer i dag, men hva var så unnskyldningen for folk på 80-tallet, unnskyldningen for å fremstille folk og karakterer såpass stokk dumme i disse filmene? Regissører og manusforfattere var vel ikke mye dummere og mindre intelligente den gang?! Hvorfor ble slasherfilmene da laget slik?! Var de ment for mindre intelligente folk, eller så man på generelt ”alle” folk som like dumme? Man vet jo at hovedpublikummet var primært menn og unge gutter, derav fokuset på lettkledde jenter og voldelige blodige drap. At karakterene ble fremstilt litt mer hjelpeløse enn strengt tatt realistisk, for slik å skape spenning og ”opphisselse”, må kunne sees på som en mulig årsak rundt dette. Men likevel, spørsmålet melder seg uansett; hvorfor så mange dumme karakterfremstillinger? For oss i dag blir de utallige skrekkfilmene og slasherne fra det gylne 80-tallet stående igjen som en milepæl for skrekkgenren, og til stor humoristisk underholdning for dem av oss som liker slikt.