God gammeldags skrekk takk!

Hva har skjedd med den gode gamle psykologiske skrekkfilmen? Er tidene hvor filmer som Nattsvermeren og Seven skremte vannet av oss forbi? Har disse blitt fullstendig erstattet med blodige voldsballetter av noen filmer? Kanskje har vi blitt immune mot filmatisk skrekk, kanskje krever vi mer av mye innen spenningsfilm. Uansett kan det synes som om antydningens kunst og spenningsoppbygging stadig blir mindre vektlagt innen generell kommersiell spenningsfilm.

Selv om nevnte Nattsvermeren eller Seven ikke akkurat er rene skrekkfilmer, må de i hvert fall kalles psykologiske thrillere, filmer som på en mesterlig måte ga oss spenning i det usette, uklare og antydende, mer enn med ren vold og overlegne audiovisuelle skrekkeffekter. En mellomting er også de filmene som klarer å balansere begge disse sidene for slik å gi et sterkt sluttresultat.

Alfred Hitchcock gjorde det som kjent tidlig med Psycho, nemlig å sette en standard for denne typen spenningsfilm hvor menneskers psyke og indre kamp gir seg utslag i fysiske handlinger som mord og drap. Brian De Palma gjorde mye for å oppdatere og skape en mer moderne variant av Psycho i 1980 med filmen Dressed to Kill. Her klarte han utrolig nok, selv om hentydningene og referansene til Hichcocks mesterverk er overtydelige, å skape en nesten like vemmelig stemning, skrekk og overraskende uhygge.

I nyere tid kan filmer som amerikanske Paranormal Activity, spanske Rec., med flere, roses for å i hvert fall ta mørket og dets spenning i bruk, uten å pøse på med for mye og for tidlige effekter. Men kanskje det beste eksempelet, og et kroneksempel på alt som er motsatt av filmer som Saw, Hostel og The Human Centipede, er den fantastiske The House of the Devil av Ti West fra 2009. Her bygges spenningen så til de grader sakte opp at det rett og slett tar en liten evighet før det virkelig skjer noe. Frem til da har man altså sittet på nåler temmelig lenge, og det oppleves nærmest som et psykologisk eksperiment i seg selv! Kunsten å antyde spenning, legge inn (løse) tråder for oss publikum å tolke, gi oss antydninger til hva som KAN lure bak neste dør, samt nettopp det å også bryte disse forventningene, kan skape mer spenning enn hva Jigsaws blodige skrekkfeller noen gang makter å gjøre.

Blander man inn creepy karakterer og små twister som bryter konvensjoner og klisjéer samtidig, ja så kan man få en vinner av en effektfullt skremmende film som disse nevnte filmene representerer! Om man liker spenningen, neglebitingen og det å bli overraskende skremt, mer enn å få en innføring i menneskekroppens anatomi rett inn i stua, ja da er disse psykologiske thrillerne/skrekkfilmene bare å anbefale på det sterkeste!