Norsk film god eller dårlig?

Det har den siste tiden rullert debatter på nettet angående både norsk films kvalitet, hvordan norske filmer blir mottatt av pressen og om hvorvidt filmene blant annet bedømmes for snillt og ukritisk. Kanskje er ikke dette så rart, for er det ikke ofte enkelt å rose sine egne litt mer, og henger man fremdeles igjen i tiden da vi ofte sa at filmen var ‘bra til å være norsk’?

Etter at flere norske filmer de siste årene kan synes å ha fått opptil overveldende gode kritikker er det samtidig enkelte som har reagert på denne «snille» bedømmingen og alle de skinnende sterke stjernene og terningkastene på femmere og seksere. Kanskje startet det særlig med Max Manus, en film vi her hjemme nærmest aldri hadde sett makan til, verken størrelsesmessig i produksjon, ei heller i antall kinobesøkende. Ble enkelte så nasjonalt stolt av Max Manus at man mistet det kritiske blikket og grepet? Var filmen virkelig så bra eller var den , igjen, bare bra til å være norsk?! Nylig har også filmer som Hjem til jul og Kongen av Bastøy blitt hedret på samme måte, og i likhet med Max Manus er også disse ikke nevneverdig annerledes eller fortellermessig nyskapende, nei faktisk meget tradisjonelle på sine vis. Andre filmer som Nokas og Trolljegeren er gode eksempler på filmer som i hvertfall er delvis nytenkende i sine uttrykk og behandling av materialet. Oppstår det et annet syn på våre egne filmer, får vi plutselig på oss noen usynlige «Norges-briller» når det fra tid til annen kommer en god eller annerledes norsk film?

Diskusjoner rundt kvalitetsbegrepet er vel nærmest like gammelt som mennesket er, og følgende vil det alltid være store diskusjoner rundt hva som kan sies å være bra og dårlig, skikkelig bra og tragisk dårlig. Smak og behag kan som kjent ikke diskuteres, så hva krangles det da om?!

Kvalitetsbegrepet i forbindelse med film handler ikke bare om subjektive meninger, hva den enkelte synes er fengende, bra, skummelt, morsomt eller sterkt. Film er minst en like stor del teknikk og produkt, et konkret håndverksarbeid som regissør og produsent vanligvis har det aller siste ordet på. At en film videre da kan sies å være direkte dårlig, selv om den er aldri så morsom eller fascinerende, er derfor en sannhet. Det er i kryssninger mellom smak og behag på den ene siden, og filmmatisk kunnskap og erfaring på den andre,  at uenigheter rundt om en film er bra eller dårlig ofte oppstår.

I disse dager har oppfølgeren til en av fjorårets store komediesuksesser premiere. Tomme Tønner 2 fortsetter i samme gate som den publikumsvinnende førstefilmen. Kvalitetsbegrepet rundt film kan godt illustreres med nettopp denne (disse) filmen(e). At dette er en publikumsvinner betyr selvsagt nødvendigvis ikke at det er snakk om en bra film, ei heller at den er filmatisk sterk og/eller nyskapende annerledes. At filmen ikke har fått statsstøtte sier kanskje noe om kvalitetsnivået, og videre at såpass mange kjente skuespillere har latt seg være med kan virkelig være noe til ettertanke. At folk likevel renner inn i landets kinosaler for å se slike lavpanna og vulgære komedier, hvem kan videre si at dette ikke er bra, i forhold til underholdningsaspektet og som populærkultur?! Oppfatningen av kvalitet innen film kan slik være svært annerledes fra person til person. Der publikummeren ler så tårene triller og synes filmen traff spikeren på hodet og var bra, ja der kan kritikeren gjerne sitte og grine han også, skjønt da av helt andre grunner! Kanskje har dette noe med referansserammer og filmerfaring å gjøre, kanskje også er det andre grunner med i bildet.

Enten man er enig eller uenig i om alle norske filmer fortjener den rosen, eventuelt slakten, de bestemte filmene får, så kan man i hvert fall slå fast at det har skjedd mye spennende også med norsk film de siste årene. Stor og internasjonal oppmerksomhet rundt Trolljegeren, mange norske skuespillere i oppfølgeren til The Thing, Tommy Wirkolas regissørgjennombrudd i Hollywood og enkeltprestasjoner internasjonalt for flere norske filmer, er alt med på å forhåpentligvis styrke norsk film i fremtiden.

Kanskje trenger vi mange debatter om norsk film for slik å gjøre både regissører, produsenter, amatører og kritikere flinkere på det de gjør. At det i utgangspunktet er ufarlig å diskutere film er helt sikkert. Selv om smak og behag for alltid i mange tilfeller vil dele folk og kritikere, må man aldri bli redd for å kritisere og påpeke både det gode og dårlige, svake og sterke, også innen norsk film.