Mer genrefilm, takk!

Det første halvåret av 2011 har vært et spennende filmår, på godt og vondt, i hvert fall sett med norske øyne. Filmer som Jørgen + Anne = Sant og Keeper’n til Liverpool har fått både strålende kritikker, samt priser og oppmerksomhet utenlands. Dette er neimen meg ikke mye hverdagslig for norsk film. Også filmer som Fritt Vilt, Død Snø, En ganske snill mann og ikke minst Trolljegeren har det siste året gjort det uvanlig skarpt og gitt positiv respons langt utover landets grenser, kanskje ikke minst viktigst «over there», i Hollywood.

Sistnevnte films produsenter i Filmkameratene er i disse dager i sluttforhandlinger med et stort og kjent amerikansk filmselskap om rettighetene til å lage en amerikansk remake.

Regissør Tommy Wirkola lager i disse dager sin internasjonale debutfilm med Hansel and Grethel – Witchhunters, en film som har flere store stjerner på rollelisten. Wirkola er slik et godt eksempel på en regissør som, først og fremst takket være Død Snø, har blitt lagt merke til utenlands og slik har fått denne gylne muligheten, noe egentlig kun Harald Zwart har gjort blant norske regissører med Karate Kid, også denne med klare genretrekk.

En haug med kjente norske skuespillere har nettopp ferdiggjort den amerikanske prequelen av skrekk-klassikeren The Thing. Kanskje blir denne en suksess, kanskje ikke, uansett vil disse skuespillerne bli sett av millioner av publikummere og kritikere verden over, en gang til neste år. Hvem vet hva dette kan innebære for de involverte av karrieremuligheter?

Debatten rundt Annette Sjursens kalkun Pax har nå lagt seg noe, men den satte fingeren på blant annet det faktum at filmen ikke funket for et publikum. Dens rammer var for så vidt ganske tradisjonelle, den var ikke særlig alternativt oppbygd eller vanskelig å forstå, men helt andre sentrale ting funket altså mindre bra.

Vi har i aller høyeste grad her til lands vist at vi kan lage og tidvis er flinke på alternativ, særegen og poetisk film, langt bort i fra tradisjonell genrefilm og Hollywood. Men, hva hjelper nå dette når andre land, produsenter, økonomiske og kunstneriske instanser ikke viser interesse for filmene og/eller regissørene?!

Har vi litt vanskelig med å få sagt ting på en klar og tydelig måte her til lands, eller? Hvorfor taler vi ofte et filmatisk språk som folket og massene ikke skjønner, og derfor også ofte ikke liker?! Kommer man egentlig noen vei med dette, annet enn å tilfredsstille en muligens fornøyd sær overkunstnerisk regissør og manusforfatter?!


En av grunnene til at Elling ble Oscar-nominert og fikk flere internasjonale priser i 2002 var høyst sannsynlig dens klare filmatiske språk som var universelt og noe alle kunne forstå. Det kunstnerisk gode i filmen lå altså ikke først og fremst i dens oppbygning eller i en alternativ fortellerstil, men heller innenfor kjente og genremessige rammer.

Filmene Død Snø og Trolljegeren er begge både særegne og til en viss grad nytenkende filmer innholdsmessig, men de innehar også genrefilmens sterke kjennetrekk og elementer, noe som gjør at man kjenner igjen både formatet og uttrykket. De representerer slik en frisk og moderne behandling av velkjente genre som skrekk, grøsser og eventyrfilm, bare altså gjort med en personlig og norsk kunstnerisk touch.

Enkelte grinebitere vil sikkert hardnakket påstå at man aldri kan utvikle seg særlig mye innen genrefilmens ofte strenge og opptegnede rammer. Likevel åpner tydeligvis slike filmer uansett opp markedet, mulighetene og sjanser for enkeltregissører, skuespillere og dermed det norske markedet på måter de gammeldagse, sære og forknyttede norske tristessefilmene aldri har eller sannsynligvis vil klare.

Det kan virke som den norske mentaliteten og kunstneriske viljen til å omfavne, bruke og hylle genrene og deres muligheter, er vesentlig mindre enn lysten til å gå dem midt i mot og slik bli kjerringa mot strømmen.

Dette er i stor grad også grunnen til at vi både innen musikk, film og annen kultur i Norge for det meste aldri akkurat har vært i verdenstoppen, i hvert fall ikke kommersielt og populærkulturelt.

Hva med å omfavne og altså bruke genrefilmen og dens effektive sider, et (film)språk som alle forstår og slik utover dette lage egenartede og personlige preg på handling, innhold og uttrykk. Det trenger ikke blir ren og forutsigbar effektaction, dataanimert eventyrfilm, eller en hyllest til filmfabrikkene og lavmålsfilmene fra Hollywood av den grunn!

All ære til folkene bak filmer som Fritt Vilt, Død Snø, Keeper’n til Liverpool og Trolljegeren. De har tydeligvis forstått noe veldig mange andre ikke har innen norsk filmproduksjon, nemlig å bruke genrefilmens sterke språk og egenskaper som verktøy for å fortelle sine (sær)egne prosjekter og interessante filmfortellinger.