Den dumme, fæle mannen

De siste to ukene har vi her til lands fått kinopremierer på de to norske filmene ”Mer eller mindre mann” og ”90 Minutter”, begge skildrende mannen på henholdsvis en barnslig og voldelig måte. Begge filmene har sine meget gode sider både rent filmatisk og uttrykksmessig, men også i stor grad innholdsmessig har de mye givende og bra å fortelle. I tillegg går også for tiden storfilmen om de riv ruskende dristige og galne mannfolkene på Kon-Tiki så det suser på kino.

Der førstnevnte film dog i noe overdrevet og forenklet forstand viser den norske mannen anno 2012 som både ansvarsløs, barnslig og unyansert, forteller ”90 Minutter” om den voldelige mannen, han som klikker og mister grepet om livet og hverdagen, og som på forskjellig vis velger å løse problemer i livet med voldelige midler.

Det er over hodet ingen tvil om at både denne barnslige og uvoksne mannen, ei heller den voldelige og utrivelige karen finnes i samfunnet vårt, ja kanskje også dessverre i hopetall. Er ikke tiden nå likevel kommet for at vi kan få en film om den mer balanserte realistiske og vanlige mannen i gata, han som det forhåpentligvis tross alt er flest av i blant oss?!

Det er selvsagt tilfeldig at disse to manneportrettene kommer med kun én ukes mellomrom, men summen av dem skaper et ganske så skrikende mangelfullt hull av norske filmer hvor den moderne mannen skildres som den han stort sett faktisk er, nemlig ikke voldelig, totalt egoistisk, hjerteløs, dum, og barnslig uansvarlig! Man skulle da tro at dagens mann generelt burde være minst like interessant, variert og spennende som disse to ytterpunktene. Mannen på gata av 2012 er vel strengt tatt mer metroseksuell, mangesidig, forskjellig, likestilt og spenstig enn at man kun finner det interessant bare å vise hans negative sider.

Den forholdsvis fremdeles begrensede filmproduksjonen i Norge kan selvsagt ikke bli beskyldt ene og alene for at det ikke lages mer film om det ene og det andre her til lands, men det skal nå alltids minst en konkret person (eller flere) til for å ta tak i en slik filmkarakter og bringe ham til filmen. Hadde det derfor ikke vært morsomt, givende og kult om en eller flere regissører og produsenter hadde satset og ville ta tak i denne mannen, og videre løfte ham opp og fram for en gangs skyld. Menn fremstilles selvsagt både titt og ofte på film på en god måte, joda, men selve manneportrett-filmen av dette gode slaget savnes altså fremdeles.

Rent filmhistorisk har da norsk film flere portrettfilmer å skilte med, av mannen, for rett skal være rett. Men, som vi husker var jo mildt sagt ikke akkurat ”Elling” som alle oss andre, ”Den brysomme mannen” var, ja nettopp, ganske så plagsomt brysom og desillusjonert, ”Oslo, 31. august” viste oss den suicidale og slitne Anders, ”En ganske snill mann” var for så vidt snill men ellers kriminell drapsmann, ”Kon-Tiki” har som nevnt en gjeng dumdristige eventyrere, og gubbene i ”Lange flate ballær” trenger vi ikke kommentere en gang!

Hva med å gjøre en kobling, for all enkelhets skyld, mellom alle disse mer eller mindre sære manneportrettene, ”Mer eller mindre mann” og ”90 Minutter”! La oss finne en naturlig mellomting, hvor både humor, snev av barnslig leken voksen mann og hans evne til å utvise temperament i hverdagen, som sagt slik vi fleste mannfolk altså er. Fellesnevneren med mannen i både ”Mer eller mindre mann” og ”90 Minutter” synes å være blant annet at de har vanskeligheter med kommunikasjon, kanskje også med å uttrykke sine følelser. Er det denne sammenhengen, mellom disse to vitale og menneskelige sidene, som skaper uballanse i mennene og deres relasjoner? Meget mulig dette, men de fleste av oss er da ikke slik!

Justeringer av mannen i ”riktig” realistisk retning på film kan videre heve gjenkjennelsesaspektet for flere publikummere og dermed har man også dekket en meget stor folkegruppe, ja både blant kvinner og menn. Kanskje er det fremdeles for ”feil” og ”flaut” å hylle mannen, i frykt for å falle i mannsjåvinistfella og havne midt i likestillingsdebatten til at noen filmfolk tør, akter og finner det for interessant. Publikumsappellen burde som nevnt absolutt være tilstede, uten at man trenger å ekstremifisere mannfolket i enhver film.

At det i samme grad mangler sterke realistiske kvinneportretter på film, av dagens kvinne, er nå engang også en liknende side av samme sak. Selv Hollywood er i full gang med å fremheve kvinneskikkelser om dagen, dog i mer eventyrlig og actionpreget form. Hvordan hadde man reagert om det ble laget to såpass ytterpunkter av noen filmer som ”Mer eller mindre mann” og ”90 Minutter” om den norske dama? Da tror jeg savnet etter en nettopp slik mer nyansert, balansert og bredere positiv film om henne jammen meg raskt hadde gjort seg gjeldende.

Interessant nok hadde i tillegg til ”Mer eller mindre mann” også filmen ”Som du ser meg” premiere forrige uke. Her ser vi noe så sjeldent som en fullspekket kvinnelig rolleliste, med troverdige, jordnære og realistisk fremstilte kvinner i hverdagslige sammenhenger. Endelig vil mange si, og jammen meg ble ikke også filmen både bra og interessant på en og samme gang! Vi kan jo bare spekulere i om, og eventuelt når, vi også får se menn i en slik setting.

Det skjedde som vi vet noe med realisme, troverdighet og dialog innen norsk film med filmer som ”Detektor” (2000) og ”Buddy” (2003), kanskje også inkludert fremstillingen av mannen i gata, men siden da har mannen blitt ganske så hengende etter, fordummet og fæl igjen i flere filmer. Hva med endelig å la en bredere realistisk mannsskildring få slippe til nå, gjerne altså i en hel portrettfilm. På forhånd takk! Hilsen en nokså vanlig mann.


Har Amanda mistet grepet?!

Årets Amanda-nominasjoner er offentliggjort, til manges store overraskelse og forundring. Kanskje ikke så rart… La oss starte med kategorien ’beste kvinnelige skuespiller’… Her er fattige og triste to (!) nominerte listet opp. Den ene er et ungt, nytt friskt pust av en skuespiller i sjarmerende og gode Helene Bergsholm fra den like friske og unorske filmen ”Få meg på, for faen”. Kjempepositivt for både henne selv, for slike dristige rollekarakterer som den hun spiller, samt også for henne som kvinnelig norsk skuespiller. Gratulerer!

Den andre nominerte er svenskenes nye yndling og nå Hollywood-stjerneskudd Noomi Rapace. Hun spiller særegent, stødig og veldig dedikert i rollen som den plagede Anna i den forstyrrende ”Babycall”. Et lite men likevel interessant punkt med henne; hun er svensk! Hva sier dette videre om norske voksne kvinnelige skuespillere? Trolig kanskje ingenting egentlig, men det kan også være et sørgelig varsel om to ting; enten at ingen norsk kvinnelige voksne skuespillere ”fortjener” å bli nominert i denne kategorien, eller så varsler det noe mye mer sannsynlig, nemlig at det er stor mangel på slike hovedroller innen norsk film.

At vår egen store filmpris i Amanda derfor kanskje ikke har flere å velge imellom, ja ikke en gang har ”giddet” å slenge på et tredje navn i gruppa, kan ikke tolkes på noen som helst annen måte enn direkte tragisk, spesielt med tanke på at det er fire mannlige nominerte. Det er et så tydelig sykdomstegn og bilde på norsk film at dette må tas på alvor og til etterretning. Se selv på dagens Hollywood, hvor store kvinnelig hovedroller nå virkelig det siste året har kommet frem, blant annet i nevnte Noomi Rapace som spiller hovedrollen i storfilmen ”Prometheus”. Noen som tør å ta i et tak for norske kvinnelige hovedroller fra nå av?!

Når det gjelder de nominerte for den visstnok gjeveste prisen i ”best film”, er verken ”Hodejegerne” eller ”Oslo, 31. august” å se. Førstnevnte er årets desidert største norske kommersielle publikumssuksess, i tillegg en ganske så god en også, sett med kritiske øyne. Om ikke Nesbøs bok-filmatisering er ”dyp” eller ”tung” nok, så må i hvert fall sistnevnte film sies å være nettopp dette. Likevel er altså ingen av disse to på hver sin måte meget vellykkede filmene nominerte. Hva skal dette si oss?!

De fire filmene som faktisk ER nominert til ’beste film’ er da alle gode og stødige nok, for all del! Dette hjelper likevel lite når ”Hodejegerne” og ”Oslo, 31.august” på mange måter er bedre enn disse. Det er videre nærliggende å tro at disse fire nominerte er et resultat av denne Amanda-juryens valg, selvsagt, det er vel derfor man har en jurye. Men, man kan da også begynne å lure på hva som er poenget med en slik smal og liten jury som ledes av Jan Eggum (!), og som makter å overse to av årets desidert mest veldreide filmer på denne måten!

Eggum har selv uttalt at han har store problemer med Hollywood-film, noe som burde direkte diskvalifisere ham fra å lede Amanda-juryen spør du meg. Ikke fordi en ikke kan være kritisk til mye av søppelet som kommer fra statene, men fordi det uansett blir som å banne i kirken… Ikke rart genresterke og kommersielle «Hodejegerne» ikke nådde opp! Videre blir det derfor overtydelig at han har ledet juryen til å overse denne og heller oppmuntre til de mer alternative filmene som «Pushwagner» og «Få meg på, for faen», to filmer som forresten er totalt forglemmelige sett i forhold til nevnte «Hodejegerne» og spesielt «Oslo, 31.august»!

Norge og norsk films overseelse og tramping på god, velfungerende genrefilm er dessuten like kjent og vanlig som den norske tristesse-arven innen filmhistorien. Det er derfor ekstra sørgelig at ikke ”Hodejegerne” her er blitt funnet god nok som ’beste film’. Dette er rett og slett et norsk filmatisk kommersielt stort tilbakeskritt! Programleder Ingrid Bolsø Berdal, som selv har vunnet Amanda for sin fantastiske innsats i den like fantastisk kommersielt vellykkede genrefilmen ”Fritt Vilt” må vel tenke sitt rundt dette…!

’Beste film’-kategorien heter forresten ”beste norske kinofilm”, noe som er enda latterligere sett med ”Hodejegerne”s øyne, da denne ble sett av mer enn nærmest alle de fire nominerte filmene til sammen på kino!

Om argumenter for nominasjonslisten skulle være å få et størst mulig mangfold av filmer inn i nominasjonene, ja så virker også dette litt rart og korttenkt. Dette kan i så fall minne mye om debatten rundt det å få inn flere kvinnelige ledere, regissører, manusforfattere og lignende inn i norsk film. Om den ene eller den andre kandidaten er BEDRE enn den kvinnelige, ja skal man da uansett velge den beste kvinnen fordi hun er kvinne, eller skal man velge den beste kandidaten, selv om det er en mann? Slik blir det også med filmene; skal man nominere de faktisk beste, viktigste og vellykkede filmene, eller skal man få inn og prioritere mangfold og bredde? Dette kan selvsagt diskuteres og argumenteres for begge veier, men i Amanda-pris sammenheng må det vel være et hovedmål og anliggende ikke å overgår så sterke kandidater som ”Hodejegerne” og ”Oslo, 31.august”, uansett andre interesser i de andre filmene?!

Filmen ”Pushwagner” er da en i aller høyeste grad både god, underholdende og frisk film. At denne hadde havnet i kategorien ”beste regi” hadde ingen hevet øyebrynene over, men når den har blitt plassert i ”beste kinofilm” så skurrer det mye. ”Pushwagner” er nemlig en dokumentarfilm, den blir også i dette tilfellet fort en type film og dokumentar for spesielt interesserte, ikke en stor kommersiell film. Og hva ser vi i de nominerte for nettopp ’beste dokumentar’, nei i hvert fall ikke ”Pushwagner”! Denne filmen er heller ikke en av fjorårets største kinofilmer sett i forhold til publikumsbesøkstall. Hvorfor har den da havnet under ’beste norske kinofilm’?!

Når årets nominasjonsliste så kokes ned til et resultat av en liten juryes meninger og avgjørelser, ja så overgås både folkets, kritikeres, samt bransjefolks generelle enstemmige oppfattelse av disse (to) manglende filmenes kvaliteter, og da mister Amanda-prisen mye av respekten og meningen. Er det norsk film det er noe galt med? Er det virkelig ikke mer enn to interessante og verdige kandidater til ’beste kvinnelige skuespiller’, eller er det bare Amanda og hennes jury som har mistet grepet?!


Tanker rundt filmkritikk

Filmkritikk og filmanmelderi er en forholdsvis lang tradisjon, sett det forholdsvis nye filmmediet i betraktning. Forskjellige former for mer eller mindre saklig kritikk har forekommet innenfor all type kultur siden mennesket kom til, og slik er det bare naturlig at dette også ble overført på filmmediet da dette kom for drøye hundre år siden.

I dag overøses vi av både profesjonelle filmkritikere og av amatørers ytringer rundt film. Kjente fora som nett- og papiraviser, blogger og andre arenaer på nettet, er alle verktøy til dette. Filmanmelderens egne områder, tidligere forbeholdt kun ham, er altså slik utvidet og overført til også privatpersoner da internett har gitt oss utallige muligheter i ytringsfrihetens navn og ærend.

Selv om i utgangspunktet hvem som helst kan skrive sine bedømmelser av film på flere måter og steder, er det fremdeles folk som til daglig arbeider med dette spesifikt. I utgangspunktet trenger man selvsagt ikke utdannelse for å ytre sine meninger om film, men en filmfaglig utdannelse vil likevel gi både mer erfaring, både med å se, skrive og formulere seg om film, samt det å kunne filmteori utover det kommersielle og allmenne kjente.

 

Det er ingen fasit for hvordan man skriver en filmanmeldelse eller liknende tekster om en bestemt film. Følgende ville det vel føles mest naturlig å innta en både ærlig subjektiv og fornuftig objektiv holdning til en bedømmelse av filmen. Særlig en filmanmelder som skriver for et større publikum, som følgende er svært variert i smak og meninger, vil gjerne slik i møtekomme ”alle” typer mennesker. Anmelderen skal videre på et bredest mulig grunnlag og holdning anbefale eller ikke anbefale filmen.

På den annen side kan en slik type filmanmeldelse oppfattes som både intetsigende, uspesifikk og i verste fall direkte feig. Om anmelderen rett og slett hater en bestemt skuespiller, synes musikken suger eller at handlingen er latterlig kjedelig, ja hvorfor skal han da ikke bare kunne si dette rett ut? Spørsmål rundt anmelderposisjonen vil slik bli aktuell; skal han ta høyde for og bry seg om at andre enn ham har helt annen smak, eller skal han drite i dette? Hva med å innta den ”feige” mellomposisjonen? Også underholdningsfaktoren i en anmeldelse kan bli kraftig farget av hvordan man legger opp anmeldelsen da egne subjektive meninger kan oppfattes som egosentriske, forutinntatt, mindre reflekterende og åpen. Om en anmelder så kjører sitt eget løp og sier rett ut hva han mener, hva er så vitsen med en anmeldelse, en anmeldelse som liksom skal leses av andre, andre mennesker som likevel kanskje ikke kommer til å synes det samme om filmen som anmelderen uansett?!

Dermed er vi igjen tilbake til starten; at en anmeldelse derfor bør ha en sunn, god og underholdende blanding av både dette subjektive, det faglige og objektive i bedømmelsen av filmen. Kjører man enten den ene eller den andre stilen, kan man risikere å få så ørene flagrer av alle de tusen hjemmesittende filmanmelderne, enten man blir kritisert for at anmeldelsen er for lite spesifikk og grundig, eller at den er for subjektiv og irriterende egosentrisk.

Det er nemlig ikke til å stikke under en stol at enkelte dessverre kan ha problemer med å skjønne anmeldelser og videre ha vankeligheter med å la være å ta seg nær av en eventuell klar subjektiv filmanmeldelse. Det samme gjelder om terningkastet på en film ikke samsvarer med ens egen mening om filmen. Uttallige nettsteder og filmfora florerer av både tidvis hissige, kranglete, frekke og i verste fall usaklige diskusjoner rundt film. Mye av dette skyldes at enkeltpersoner har tatt seg nær av en filmanmelder som med denne subjektive skrivemåten kanskje har skrevet rett ut at filmen suger, at den ikke er annet enn skvip, eller at den er latterlig klisjétynget. Smak og behag er dessverre alt for ofte grunnen til slike uenigheter, uten at dette egentlig sier så mye om filmen i seg selv, dens kvaliteter, eller hvem som har mest ”rett” i det de skriver om filmen.

Som filmanmelder ”lærer” man i det minste (forhåpentligvis) å se filmen fra flere sider, dens kvaliteter utover ens egen smak, samt at man kan ha et enormt stort filmbibliotek i hodet å sammenlikne med. Dette innebærer filmer av alle slag, noe den jevne norske kinogjenger vanligvis ikke har av liknende referanserammer. For å si dette på en annen måte; har man mekket på bil hele livet sitt, ja så har man rett og slett et bedre og bredere grunnlag for å uttale seg om bil. Dette betyr ikke at ens egen smak er det mest «riktige», innenfor smak og behag-feltet, men det betyr at man blant annet har bedre forutsetninger for å uttale seg om alt annet rundt bil (film), altså utover sin egen subjektive smak.

Det er trolig dette mange lar være å tenke på i all sin blinde provokasjon og sinne over å ha fått slaktet smaken sin på den nyeste Hollywood-blockbusteren eller den nye filmen med favorittskuespilleren, av en filmanmelder.


Skrekkfilmen på 80-tallet – realismen fra helvetet.

Etter nylig å ha sett filmer som The Boogeyman fra 1980 og The Slumber Party Massacre I+II (1982 +1989) må det sies at enkelte interessante aspekter rundt slasherfilmen ble vekket til live igjen. Genrens mange svakheter og særegenheter fra 80-tallet slår nemlig mot oss som både utrolig lattervekkende og morsomme, i dag.

Tar vi The Slumber Pary Massacre som eksempel, ser vi fort at denne filmen er et fascinerende skue, på flere måter. La oss starte med at regissøren og manusforfatteren er noe så sjeldent som to kvinner. Regissør var Amy Holden Jones, mens feminist Rita Mae Brown skrev manus. De to representerte slik noe svært uvanlig innenfor slasherfilm-tradisjonen. Denne overveldende mannsdominerte filmgenren, og også hele bransjen forøvrig, har i stor grad et høyt seksuelt fokus på kvinnelige karakterer og blodige drapsmetoder. Nå skal det da sies at denne filmen var ment som en parodi på slasherfilmen, selv om den ble filmet som en tradisjonell genrefilm. Humoren er derfor ekstra påfallende i dette eksempelet, og selv om ironien ikke er like tydelig som i andre mer tradisjonelle parodier, er det fascinerende hvor lik den er nettopp andre ”seriøse” slasherfilmer.

 

Mye av det som kan sies å være sjarmerende, morsomt og lattervekkende med disse filmene er jo tidens, altså 80-tallets, og filmenes store innslag av naivitet, dumhet og enkelhet både blant karakter, manus og handling. Personlig slutter jeg aldri å fascineres av denne «dumheten», altså det lave nivået av realistisk tankegang og handlekraft hos både hovedpersoner og morder. Hvorfor skriker alltid ofrene, slik at morderen hører dem, i stedet for å løpe bort? Hvorfor i himmelens navn stivner jentene til stein, i stedet for å kaste seg over nærmeste kniv eller balltre? Hvor er overlevelsesinstinktet?! Bortsett fra ’the final girl’ sin sterke handlekraft og overlevelseslyst, er det få andre av jentene som viser tegn til å ville noe annet enn å bli kuttet opp med kniv og hagesaks! Eller hva med det klassiske ’nå skal jeg skremme deg’-humoren blant de involverte karakterene?! Hadde en kamerat eller en venninne kommet bak meg og skremt meg mens en morder sirklet rundt huset mitt, hadde jeg klubbet dem ned ved første anledning! Makan til frekkhet!

Den filmatiske realismen i disse filmene er jo strengt tatt fullstendig på trynet. Om ytterdøren plutselig står åpen, ja da lukkes den bare igjen, for slikt er jo helt normalt! Vinduer, skapdører, kjellerdører likeså, de kan jo ha gått opp av seg selv må vite! Katter har det ofte med å lukke seg selv inn i et skap, for slik å skrikende hoppe frem når den vettskremte jenta skal utforske de mystiske lydene!

I dag ser man fremdeles at folk i skrekkfilmer og slashere er mindre intelligente, men poenget er at man i dag i det minste klarer å skjule eller dekke mer over dette, og på en forholdsvis bedre realistisk måte. Dermed slipper vi heldigvis i like stor grad å sitte og irritere oss over ulogiskheter, stokk dumme blondiner og kåte skolegutter som kun tenker på pupper døgnet rundt.

Filmatisk realisme innen slasherfilmen har altså heldigvis kommet seg et stort steg videre, og godt er det. De uttallige slasherfilmene som hadde sin storhetstid på 80-tallet, med Halloween (1978) og Fredag den 13ende (1980) som store bautaer og forbilder, blir slik i dag som både morsomme, interessante og fascinerende juveler av noen filmer i skrekkfilmhistorien. At man i dag ler og rister oppgitt på hodet av filmene, mer enn at vi grøsser og virkelig synes de er skumle, illustrerer jo dette godt. Et lite problem dukker kanskje dermed også opp for oss som ser slik film i dag. Er vi blitt for blaserte, hardhudede og kresne i vårt møte med skrekk- og slasherfilmer? Klisjéene vil bli enda vanskeligere å unngå etter som tiden går, joda selvsagt, men blir det snart også da ingenting igjen å bli skremt av, uten at det vil oppleves som oppbrukt og ’sett det før’? Hvem har evnen til å fornye denne subgenren, og hva vil det nye bli? Går man tilbake til det originale, eller får vi i fremtiden se noe helt nytt?

Man er selvsagt mye mer erfaren rundt slike typer filmer i dag, men hva var så unnskyldningen for folk på 80-tallet, unnskyldningen for å fremstille folk og karakterer såpass stokk dumme i disse filmene? Regissører og manusforfattere var vel ikke mye dummere og mindre intelligente den gang?! Hvorfor ble slasherfilmene da laget slik?! Var de ment for mindre intelligente folk, eller så man på generelt ”alle” folk som like dumme? Man vet jo at hovedpublikummet var primært menn og unge gutter, derav fokuset på lettkledde jenter og voldelige blodige drap. At karakterene ble fremstilt litt mer hjelpeløse enn strengt tatt realistisk, for slik å skape spenning og ”opphisselse”, må kunne sees på som en mulig årsak rundt dette. Men likevel, spørsmålet melder seg uansett; hvorfor så mange dumme karakterfremstillinger? For oss i dag blir de utallige skrekkfilmene og slasherne fra det gylne 80-tallet stående igjen som en milepæl for skrekkgenren, og til stor humoristisk underholdning for dem av oss som liker slikt.


God gammeldags skrekk takk!

Hva har skjedd med den gode gamle psykologiske skrekkfilmen? Er tidene hvor filmer som Nattsvermeren og Seven skremte vannet av oss forbi? Har disse blitt fullstendig erstattet med blodige voldsballetter av noen filmer? Kanskje har vi blitt immune mot filmatisk skrekk, kanskje krever vi mer av mye innen spenningsfilm. Uansett kan det synes som om antydningens kunst og spenningsoppbygging stadig blir mindre vektlagt innen generell kommersiell spenningsfilm.

Selv om nevnte Nattsvermeren eller Seven ikke akkurat er rene skrekkfilmer, må de i hvert fall kalles psykologiske thrillere, filmer som på en mesterlig måte ga oss spenning i det usette, uklare og antydende, mer enn med ren vold og overlegne audiovisuelle skrekkeffekter. En mellomting er også de filmene som klarer å balansere begge disse sidene for slik å gi et sterkt sluttresultat.

Alfred Hitchcock gjorde det som kjent tidlig med Psycho, nemlig å sette en standard for denne typen spenningsfilm hvor menneskers psyke og indre kamp gir seg utslag i fysiske handlinger som mord og drap. Brian De Palma gjorde mye for å oppdatere og skape en mer moderne variant av Psycho i 1980 med filmen Dressed to Kill. Her klarte han utrolig nok, selv om hentydningene og referansene til Hichcocks mesterverk er overtydelige, å skape en nesten like vemmelig stemning, skrekk og overraskende uhygge.

I nyere tid kan filmer som amerikanske Paranormal Activity, spanske Rec., med flere, roses for å i hvert fall ta mørket og dets spenning i bruk, uten å pøse på med for mye og for tidlige effekter. Men kanskje det beste eksempelet, og et kroneksempel på alt som er motsatt av filmer som Saw, Hostel og The Human Centipede, er den fantastiske The House of the Devil av Ti West fra 2009. Her bygges spenningen så til de grader sakte opp at det rett og slett tar en liten evighet før det virkelig skjer noe. Frem til da har man altså sittet på nåler temmelig lenge, og det oppleves nærmest som et psykologisk eksperiment i seg selv! Kunsten å antyde spenning, legge inn (løse) tråder for oss publikum å tolke, gi oss antydninger til hva som KAN lure bak neste dør, samt nettopp det å også bryte disse forventningene, kan skape mer spenning enn hva Jigsaws blodige skrekkfeller noen gang makter å gjøre.

Blander man inn creepy karakterer og små twister som bryter konvensjoner og klisjéer samtidig, ja så kan man få en vinner av en effektfullt skremmende film som disse nevnte filmene representerer! Om man liker spenningen, neglebitingen og det å bli overraskende skremt, mer enn å få en innføring i menneskekroppens anatomi rett inn i stua, ja da er disse psykologiske thrillerne/skrekkfilmene bare å anbefale på det sterkeste!


Britisk tv-serieironi

Nylig var det premiere på nok en filmatisering av Charlotte Bronthës klassiker Jane Eyre, denne gang i regi av Cary Fukunaga. Både romanen og filmene om Jane Eyre representerer en lang og stor tradisjon i Storbritannia, på lik linje med blant andre Jane Austen. De store romantiske sviskene av noen litterære historier har trollbundet folk i flere generasjoner, noe som for så vidt ikke er så rart med det sentrale fokuset på menneskelige sterke sider som kjærlighet, pasjon og lidenskap. Sagt på en annen og mer folkelig måte; det er konservativt, stivt, snurpete og fisefint.

Uttallige filmer og tv-serier har kommet i samme tradisjon, stil og tone som den kjente historien om nevnte Jane Eyre, eller for ikke å snakke om Jane Austens Fornuft og Følelser, Emma, Stolthet og Fordom. Det kan synes som om folk og heller ikke film/tv-bransje aldri får nok av hverken annerledes helter og heltinner, ‘pump and circumstanses’, tradisjoner eller rikt fintfolk.

Foruten alle filmer som er laget i samme gate, er stadig flere tv-serier å se på markedet. I disse dager går den britiske produksjonen Downton Abbey sin seiersgang blant annet i Storbritannia og i et sultent USA. Serien har også nettopp blitt vist på NRK og en andre sesong er i disse dager på veg.

Mange vil nok mene at slike film- og tv-produksjoner reflekterer og gjenspeiler både britiske tradisjoner, politikk, kjønnskamp og selve folkeslaget. Det er velkjent at britene kan være både konservative trangsynte drittsekker, snurpete, te-drikkende ‘upper stiff-lips’.


Ironisk blir det da at den britiske tv-tradisjonen også rommer noe helt annet sentralt vedrørende det engelske folket og landets historie. Når det gjelder det nærmest stikk motsatte, nemlig humor, ser man at nettopp en enorm form for selvironi, vulgaritet og absolutt ikke fisefine tradisjoner og portretteringer også er noe som går igjen innen film- og tv-produksjon.

Den britiske humoren har i mange årtier vært kjent for å harselere med sitt eget folkeslag og landets stive tradisjoner. En av de aller første og største vil selvsagt være Monty Python-tradisjonen, gjengen som for alvor satte denne britiske humoren på verdenskartet.

Storbritannias lange historie som stor kolonimakt er blant grunnlagene for den selvironiske harselasen, i tillegg til uttallige stereotypiske parodier, offentlig utdritning, sosial klassetilhørighet, m.m. En og annen britisk filmkomedie dukker stadig opp, men det er mest i forhold til de uttallige tv-seriene man tenker mest og best på denne humoren.

Foruten nevnte Monty Python kjenner vel de fleste til serier som Benny Hill, Hotell i særklasse, Høy på pæra, Absolutt Fabelaktig, The Office og Little Britain, alle mer eller mindre selvironiske overfor den hverdagslige briten, hans sysler, klassesystemet og landet forøvrig.

Mens amerikanerne og deres humor, både innen film og tv, kan sies å være mer action og handlingsdrevet, er britisk humor minst like mye også verbal, det sitter rett og slett mer i kjeften hos britene.

Kontrasten mellom denne tradisjonen og den totalt motsatte stive konservative, er dermed så slående og ironisk at det er en fryd i seg selv. Det er dog ikke akkurat første gang slike motsetningsforhold innen kultur og tradisjoner er gjenstand for verken film eller tv, men innen britisk media er det mer utbredt enn kanskje i noe annet land.

Ingenting tyder på at det britiske folk er i ferd med å bli hverken mindre vulgære, galne og selvironiske, ei heller slutter å drikke formiddagsteen sin ikledd strøkne dresser og overdådige kjoler.

For oss utenforstående vil dette forhåpentlig være med på at vi også i årevis fremover vil bli foret med denne ironiske todelte britiske underholdningen, enten det altså er snakk om stiv snurpete og stilfull overklasse eller hysterisk ujålete rølpehumor!


Norsk film god eller dårlig?

Det har den siste tiden rullert debatter på nettet angående både norsk films kvalitet, hvordan norske filmer blir mottatt av pressen og om hvorvidt filmene blant annet bedømmes for snillt og ukritisk. Kanskje er ikke dette så rart, for er det ikke ofte enkelt å rose sine egne litt mer, og henger man fremdeles igjen i tiden da vi ofte sa at filmen var ‘bra til å være norsk’?

Etter at flere norske filmer de siste årene kan synes å ha fått opptil overveldende gode kritikker er det samtidig enkelte som har reagert på denne «snille» bedømmingen og alle de skinnende sterke stjernene og terningkastene på femmere og seksere. Kanskje startet det særlig med Max Manus, en film vi her hjemme nærmest aldri hadde sett makan til, verken størrelsesmessig i produksjon, ei heller i antall kinobesøkende. Ble enkelte så nasjonalt stolt av Max Manus at man mistet det kritiske blikket og grepet? Var filmen virkelig så bra eller var den , igjen, bare bra til å være norsk?! Nylig har også filmer som Hjem til jul og Kongen av Bastøy blitt hedret på samme måte, og i likhet med Max Manus er også disse ikke nevneverdig annerledes eller fortellermessig nyskapende, nei faktisk meget tradisjonelle på sine vis. Andre filmer som Nokas og Trolljegeren er gode eksempler på filmer som i hvertfall er delvis nytenkende i sine uttrykk og behandling av materialet. Oppstår det et annet syn på våre egne filmer, får vi plutselig på oss noen usynlige «Norges-briller» når det fra tid til annen kommer en god eller annerledes norsk film?

Diskusjoner rundt kvalitetsbegrepet er vel nærmest like gammelt som mennesket er, og følgende vil det alltid være store diskusjoner rundt hva som kan sies å være bra og dårlig, skikkelig bra og tragisk dårlig. Smak og behag kan som kjent ikke diskuteres, så hva krangles det da om?!

Kvalitetsbegrepet i forbindelse med film handler ikke bare om subjektive meninger, hva den enkelte synes er fengende, bra, skummelt, morsomt eller sterkt. Film er minst en like stor del teknikk og produkt, et konkret håndverksarbeid som regissør og produsent vanligvis har det aller siste ordet på. At en film videre da kan sies å være direkte dårlig, selv om den er aldri så morsom eller fascinerende, er derfor en sannhet. Det er i kryssninger mellom smak og behag på den ene siden, og filmmatisk kunnskap og erfaring på den andre,  at uenigheter rundt om en film er bra eller dårlig ofte oppstår.

I disse dager har oppfølgeren til en av fjorårets store komediesuksesser premiere. Tomme Tønner 2 fortsetter i samme gate som den publikumsvinnende førstefilmen. Kvalitetsbegrepet rundt film kan godt illustreres med nettopp denne (disse) filmen(e). At dette er en publikumsvinner betyr selvsagt nødvendigvis ikke at det er snakk om en bra film, ei heller at den er filmatisk sterk og/eller nyskapende annerledes. At filmen ikke har fått statsstøtte sier kanskje noe om kvalitetsnivået, og videre at såpass mange kjente skuespillere har latt seg være med kan virkelig være noe til ettertanke. At folk likevel renner inn i landets kinosaler for å se slike lavpanna og vulgære komedier, hvem kan videre si at dette ikke er bra, i forhold til underholdningsaspektet og som populærkultur?! Oppfatningen av kvalitet innen film kan slik være svært annerledes fra person til person. Der publikummeren ler så tårene triller og synes filmen traff spikeren på hodet og var bra, ja der kan kritikeren gjerne sitte og grine han også, skjønt da av helt andre grunner! Kanskje har dette noe med referansserammer og filmerfaring å gjøre, kanskje også er det andre grunner med i bildet.

Enten man er enig eller uenig i om alle norske filmer fortjener den rosen, eventuelt slakten, de bestemte filmene får, så kan man i hvert fall slå fast at det har skjedd mye spennende også med norsk film de siste årene. Stor og internasjonal oppmerksomhet rundt Trolljegeren, mange norske skuespillere i oppfølgeren til The Thing, Tommy Wirkolas regissørgjennombrudd i Hollywood og enkeltprestasjoner internasjonalt for flere norske filmer, er alt med på å forhåpentligvis styrke norsk film i fremtiden.

Kanskje trenger vi mange debatter om norsk film for slik å gjøre både regissører, produsenter, amatører og kritikere flinkere på det de gjør. At det i utgangspunktet er ufarlig å diskutere film er helt sikkert. Selv om smak og behag for alltid i mange tilfeller vil dele folk og kritikere, må man aldri bli redd for å kritisere og påpeke både det gode og dårlige, svake og sterke, også innen norsk film.


Filmmusikk – Fire Walk With Me/Twin Peaks

Den legges ikke alltid like godt merke til, skjønt enkelte ganger er den rett og slett uimotståelig og umulig å unngå. Filmmusikk er ofte med på å definere både stemninger og følelser, enkelte ganger også hele filmen og dens inntrykk på oss publikum.

Nylig kåret magasinet New Musikal Express den beste filmmusikken fra de 50 siste årene. Det ble Angelo Badalamentis musikk ifra David Lynch-filmen Fire Walk With Me som stakk av med førsteplassen. Filmen, som har handling lagt til tiden før den mer kjente tv-serien Twin Peaks, forteller blant annet om hvordan hovedofferet Laura Palmers siste dager gikk til. Som kjent var det funnet av liket hennes og jakten på morderen som satte i gang handlingen i tv-serien.

Siden det gjøres uttallige liknende kåringer av både filmmusikk, filmer, skuespillere og liknende stadig vekk, vil helt andre filmer og soundtrack dukke opp på diverse andre lister. Likevel er det kanskje ikke så rart at nettopp musikken til Twin Peaks og dens prequel-film går igjen hos mange musikk- og filmelskere.

Komponist Angelo Badalamenti er nærmest fast komponist for regissør David Lynch, noe som ikke er så rart med tanke på hva han klarer å skape med musikken. Hans ikoniske, umiskjennelige og fantastiske toner er ikke bare passende stemningsfremkallende og fascinerende i forhold til serien og filmen, den er også så genialt enkel! Med få toner og enkle harmonier som spiller på og treffer midt i hjertet og hodet, fanger han en unik stemning og forsterker bildene av Laura Palmer, byen Twin Peaks og de øvrige uforglemmelige sidene ved dette skumle stedet og dets rare innbyggere.

Alle som har sett denne tv-serien, som gikk sin første seiersgang på 90-tallet, får umiddelbart opp bilder når man hører den velkjente Twin Peaks-melodien, det hjerteskjærende temaet til Laura Palmer, eller den meget enkle, mørke og skumle stemningsmusikken som varsler uhygge og skrekk. Blandingen av den suggerende jazzmusikken, behagelig kvinnevokal, samt den enkle keyboard-musikken skaper et særegent lydbilde som både skiller seg ut og setter helt spesifikke spor der den opptrer. Mystikken, sensualiteten og det stilfulle ved seriens mange karakterer, scener og handling, gjenspeiles ypperlig i denne musikken.

Slik blant annet Bernard Hermann gjorde med sitt strykertema i Psycho, den velkjente skrikende fiolingnikkingen fra dusjscenen, slik skaper også Badalamenti blant annet en illevarslende og skummel musikk med kun to-tre toner, enkelt og greit. Kanskje kan dette stå som eksempel på at det enkle ofte er det beste, kanskje traff han bare blink ved en tilfeldighet, kanskje funker det bare i enkelte filmer og sammenhenger.

At filmmusikk kan være både en stor og mindre viktig del av en film er det liten tvil om. Noen ganger betyr musikken imidlertid litt mer enn vanlig, noe som må sies å være tilfellet med blant andre Badalamentis musikk. Samspillet mellom lyd og bilder er med på å utfylle og forsterke hverandre, noe som dessverre ikke alltid kan sies om generell filmmusikk. Kanskje en skulle ha prøvd å slå av lyden enkelte steder for slik å se hva musikken faktisk gjør, eventuelt ikke gjør med bildene den akkompagnerer. Prøv dette med Twin Peaks/Fire Walk With Me, og man vil skjønne musikkens betydning, om man skulle være i tvil.


Mer genrefilm, takk!

Det første halvåret av 2011 har vært et spennende filmår, på godt og vondt, i hvert fall sett med norske øyne. Filmer som Jørgen + Anne = Sant og Keeper’n til Liverpool har fått både strålende kritikker, samt priser og oppmerksomhet utenlands. Dette er neimen meg ikke mye hverdagslig for norsk film. Også filmer som Fritt Vilt, Død Snø, En ganske snill mann og ikke minst Trolljegeren har det siste året gjort det uvanlig skarpt og gitt positiv respons langt utover landets grenser, kanskje ikke minst viktigst «over there», i Hollywood.

Sistnevnte films produsenter i Filmkameratene er i disse dager i sluttforhandlinger med et stort og kjent amerikansk filmselskap om rettighetene til å lage en amerikansk remake.

Regissør Tommy Wirkola lager i disse dager sin internasjonale debutfilm med Hansel and Grethel – Witchhunters, en film som har flere store stjerner på rollelisten. Wirkola er slik et godt eksempel på en regissør som, først og fremst takket være Død Snø, har blitt lagt merke til utenlands og slik har fått denne gylne muligheten, noe egentlig kun Harald Zwart har gjort blant norske regissører med Karate Kid, også denne med klare genretrekk.

En haug med kjente norske skuespillere har nettopp ferdiggjort den amerikanske prequelen av skrekk-klassikeren The Thing. Kanskje blir denne en suksess, kanskje ikke, uansett vil disse skuespillerne bli sett av millioner av publikummere og kritikere verden over, en gang til neste år. Hvem vet hva dette kan innebære for de involverte av karrieremuligheter?

Debatten rundt Annette Sjursens kalkun Pax har nå lagt seg noe, men den satte fingeren på blant annet det faktum at filmen ikke funket for et publikum. Dens rammer var for så vidt ganske tradisjonelle, den var ikke særlig alternativt oppbygd eller vanskelig å forstå, men helt andre sentrale ting funket altså mindre bra.

Vi har i aller høyeste grad her til lands vist at vi kan lage og tidvis er flinke på alternativ, særegen og poetisk film, langt bort i fra tradisjonell genrefilm og Hollywood. Men, hva hjelper nå dette når andre land, produsenter, økonomiske og kunstneriske instanser ikke viser interesse for filmene og/eller regissørene?!

Har vi litt vanskelig med å få sagt ting på en klar og tydelig måte her til lands, eller? Hvorfor taler vi ofte et filmatisk språk som folket og massene ikke skjønner, og derfor også ofte ikke liker?! Kommer man egentlig noen vei med dette, annet enn å tilfredsstille en muligens fornøyd sær overkunstnerisk regissør og manusforfatter?!


En av grunnene til at Elling ble Oscar-nominert og fikk flere internasjonale priser i 2002 var høyst sannsynlig dens klare filmatiske språk som var universelt og noe alle kunne forstå. Det kunstnerisk gode i filmen lå altså ikke først og fremst i dens oppbygning eller i en alternativ fortellerstil, men heller innenfor kjente og genremessige rammer.

Filmene Død Snø og Trolljegeren er begge både særegne og til en viss grad nytenkende filmer innholdsmessig, men de innehar også genrefilmens sterke kjennetrekk og elementer, noe som gjør at man kjenner igjen både formatet og uttrykket. De representerer slik en frisk og moderne behandling av velkjente genre som skrekk, grøsser og eventyrfilm, bare altså gjort med en personlig og norsk kunstnerisk touch.

Enkelte grinebitere vil sikkert hardnakket påstå at man aldri kan utvikle seg særlig mye innen genrefilmens ofte strenge og opptegnede rammer. Likevel åpner tydeligvis slike filmer uansett opp markedet, mulighetene og sjanser for enkeltregissører, skuespillere og dermed det norske markedet på måter de gammeldagse, sære og forknyttede norske tristessefilmene aldri har eller sannsynligvis vil klare.

Det kan virke som den norske mentaliteten og kunstneriske viljen til å omfavne, bruke og hylle genrene og deres muligheter, er vesentlig mindre enn lysten til å gå dem midt i mot og slik bli kjerringa mot strømmen.

Dette er i stor grad også grunnen til at vi både innen musikk, film og annen kultur i Norge for det meste aldri akkurat har vært i verdenstoppen, i hvert fall ikke kommersielt og populærkulturelt.

Hva med å omfavne og altså bruke genrefilmen og dens effektive sider, et (film)språk som alle forstår og slik utover dette lage egenartede og personlige preg på handling, innhold og uttrykk. Det trenger ikke blir ren og forutsigbar effektaction, dataanimert eventyrfilm, eller en hyllest til filmfabrikkene og lavmålsfilmene fra Hollywood av den grunn!

All ære til folkene bak filmer som Fritt Vilt, Død Snø, Keeper’n til Liverpool og Trolljegeren. De har tydeligvis forstått noe veldig mange andre ikke har innen norsk filmproduksjon, nemlig å bruke genrefilmens sterke språk og egenskaper som verktøy for å fortelle sine (sær)egne prosjekter og interessante filmfortellinger.


DEXTER – den snille seriemorderen?

Den amerikanske tv-serien ‘Dexter’ handler om Dexter Morgan og hans liv og hverdag. Dexter er rundt 30 år, har kjæreste men bor alene, hans foreldre er døde, men hans søster lever og arbeider på samme arbeidsplass som ham. Begge jobber som drapsetterforskere i Miami, Dexter som åstedstekniker med spesialkunnskaper innen blod og sporene det etterlater, og hans søster som politibetjent. Vi følger ham igjennom arbeidet han utfører og personene han og teamet etterforsker. Det som imidlertid er spesielt med Dexter Morgan er at han har en svært så mørk side i livet, han er nemlig også en seriemorder.

Etter mange år har vi blitt vandt og kjent med stadig flere tv-serier og filmer hvor seriemordere og drapsmenn og deres handlinger blir gått nærmere etter i sømmene. Særlig etterforskerne som jobber gjerne dag og natt for å fange samfunnets skurker og avskum har blitt viet mye plass. Serier som CSI, Criminal Minds, NCIS, Bones, Numb3rs, The Closer, og Cold Case har til sammen et utall med sesonger og episoder bak seg, og enda snakker vi bare om de amerikanske seriene! Og populære er de, svært så populære. I tilfellet med CSI har serien til og med hele to spin-off serier, eller det vil si, alle tre er egentlig den samme serien bare lagt til tre forskjellige byer og med ulike etterforskere og teknikere. Hvor mange tv-serier har fått det liksom?!

Noe av det fellesbetegnende med disse etterforskerseriene, er at vi følger nettopp etterforskerne, deres arbeidsmetoder og hverdag, både på arbeidsplassen og av og til også utenfor. Den kriminelle; tyven, raneren, voldtektsmannen, og/eller drapsmannen er en person og et individ vi sjeldent får vite eller lære mer å kjenne, i hvert fall ikke utover de mer overfladiske tingene som trengs for å fange ham eller henne. Hele spenningselementet ligger i følgende elementer; hvem gjorde det, hvordan ble det gjort, og hva etterforskerne finner som gjør at de klarer å fange riktig person. Alle disse punktene er kjente og velbrukte spenningselementer innen krim og spennings-tv.

Men, tilbake til «vår venn» Dexter. Nettopp dette er hele stridsspørsmålet knyttet til en serie som dette, hvorvidt Dexter er samfunnets venn, fiende, eller begge deler. Det er selve hovednerven i en fra før av noe kontroversiell serie, med sin handling, karakterer, og vanskelige moralske hendelser. Det er nemlig dette som får oss publikum til å tenke og gjøre oss opp våre egne meninger og refleksjoner. I Miami og området rundt betegnes han ofte som den ‘barmhjertige samaritanen’, seriemorderen som bare tar livet av andre kriminelle og slik derfor sparer samfunnet for mange andre menneskeliv som igjen ellers likevel hadde blitt drept av disse kriminelle. For det er det han gjør, opererer som en hevnens engel, og tar livet av narkobaroner, voldsmenn, mishandlere, leiemordere eller andre drapsmenn. Han ble i sin barndom opplært av sin far, som for øvrig også var politimann, til ikke å fortrenge og undertrykke sine lyster og behov, men heller gå svært forsiktig igjennom hverdagen for ikke å bli oppdaget. At han med en slik oppdragelse hadde «rettferdiggjort» sønnens handlinger som oppvoksende drapsmann, får vi etter hvert vite var noe han imidlertid ikke forsto før det var for sent.

Tilbake til seriens kontroverser. Vi kan ta for oss for eksempel dens fremstilling av Dexter som en til vanlig snill, grei, og omtenksom mann, versus det at han i skjul opererer som drapsmann. Er denne fremstillingen som en legitimering av en drapsmann, hans lyster og behov å regne? Sannsynligvis ikke. Folk som ser serien vet forhåpentligvis bedre og forstår såpass. Men samtidig er det av og til noe tilfredsstillende og grunnleggende menneskelig med å ønske visse folk, som tungt kriminelle og voldtektsdrapsmenn, ‘dit pepperen gror’ og at de skal få smake sin egen medisin! At Dexter fjerner disse fra jordas overflate, og slik sparer mange flere ofre både for livslange plager og til og med drap, ja så fjernes problemet med roten og blir borte for alltid. Slikt fenger folk, og vi holder med Dexter. Dette er selvfølgelig nødvendigvis ikke blant de mest moralske løsningene, men i dagens samfunn er det nå en gang slik at visse verdier, i større og større utstrekning, teller mindre og mindre. Dessverre, vil kanskje noen si, mens andre jubler. Ut i fra dette kan vi med klarhet si at serien utad mest skal være underholdende, fremfor det å være moralsk fortellende. Moralske spørsmål er likevel ikke kastet helt bort, men de blir, ved å fremstille Dexter slik han blir gjort, lagt under underholdningsteppet og heller overlatt til seeren selv i hva moral og verdispørsmål gjelder. Det at vi som seer i tillegg oftest alltid ligger et skritt foran de andre i serien og slik vet hva som kan skje, gjør at vi ytterligere får tid til å tenke igjennom og overveie valg og avgjørelser. Dexter sitter slik ikke med «svaret», han er bare slik han er, det er opp til hver enkelt av oss å ta egne avgjørelser.

Dexters sider som hyggelig og snill er ellers meget viktige både for serien og for vårt forhold til denne seriemorderen. Han har slike gode sider, hvis ikke hadde det ikke fungert i det hele tatt i forhold til sympati og delte synspunkter på ham og hans handlinger. Der vi vanligvis ønsker og håper at mordere og drapsmenn skal bli tatt av de hardtarbeidende etterforskerne, ser vi i Dexter at han nettopp helst ikke skal bli tatt. Hva sier det om oss som ser på? Går vi alle med en liten rettferdig morder inni oss?! Er Dexter som en personifisering av denne lille jævelen, en person de fleste av oss en eller annen gang har ønsket å opptre som, men som (heldigvis) bare et fåtall mennesker virkelig lever og utagerer som?!

I den grad en seriemorder og en karakter som utfører slike handlinger kan rettferdiggjøres, er det naturlig å tro at ‘Dexter’ må være den ultimate seriemorderen og det ultimate seriemorderportrettet. Ved å operere innenfor en viss gråsone og skape følelser av moralsk tvetydighet setter serien i gang viktige og interessante bevegelser i seeren, noe som helt klart er med på å gjøre serien såpass interessant og mentalt underholdende som den er. ‘Dexter’ er ingen dønn seriøs serie om en morder, men serien akter i hvert fall å ha skildringen av både mannen og seriemorderen Dexter som noe sentralt og tankevekkende innen den narrative historiefortellingen, og denne gang fra morderens eget synspunkt for en gangs skyld, ikke omvent.

Dexter’ er en serie man derfor kan se på som et konkret eksempel på hvor langt man har kommet i dag med tanke på å vise, underholde og skildre tabuområder og temaer vedrørende selve drapsmannen, og ikke lenger bare etterforskerne. Dette kan kanskje igjen sees i sammenheng med vår sult og interesse for nettopp slike temaer. Vi ønsker å vite mer om hva som driver et menneske til slike ekstreme handlinger, noe som for øvrig ikke nødvendigvis er så rart, dette er nemlig bare en av oss ‘homo sapien’s mørke sider!